Why You Want a Physicist to Speak at Your Funeral

You want a physicist to speak at your funeral. You want the physicist to talk to your grieving family about the conservation of energy, so they will understand that your energy has not died. You want the physicist to remind your sobbing mother about the first law of thermodynamics; that no energy gets created in the universe, and none is destroyed. You want your mother to know that all your energy, every vibration, every Btu of heat, every wave of every particle that was her beloved child remains with her in this world. You want the physicist to tell your weeping father that amid energies of the cosmos, you gave as good as you got.

And at one point you'd hope that the physicist would step down from the pulpit and walk to your brokenhearted spouse there in the pew and tell him that all the photons that ever bounced off your face, all the particles whose paths were interrupted by your smile, by the touch of your hair, hundreds of trillions of particles, have raced off like children, their ways forever changed by you. And as your widow rocks in the arms of a loving family, may the physicist let her know that all the photons that bounced from you were gathered in the particle detectors that are her eyes, that those photons created within her constellations of electromagnetically charged neurons whose energy will go on forever.

And the physicist will remind the congregation of how much of all our energy is given off as heat. There may be a few fanning themselves with their programs as he says it. And he will tell them that the warmth that flowed through you in life is still here, still part of all that we are, even as we who mourn continue the heat of our own lives.

And you'll want the physicist to explain to those who loved you that they need not have faith; indeed, they should not have faith. Let them know that they can measure, that scientists have measured precisely the conservation of energy and found it accurate, verifiable and consistent across space and time. You can hope your family will examine the evidence and satisfy themselves that the science is sound and that they'll be comforted to know your energy's still around. According to the law of the conservation of energy, not a bit of you is gone; you're just less orderly. Amen.

Written by: Aaron Freeman

Copy/pasted by: Kristian Sagflaat Saasen

Mangel av tro

I mitt svar til Leon i Adresseavisen den 31. januar klarte redaktørene å redigere bort en del av en setning, poenget ble noenlunde beholdt, men det så litt rart ut. I tillegg ble innlegget litt forkortet, noe som er forståelig og greit.

Her kommer i alle fall hele det lille innlegget slik jeg skrev det.

Mangel av tro.

 Jeg beklager at Leon Jensen (I et innlegg i Adresseavisen den 31. januar) føler seg såret og blir trist av at hans gud blir vitset med, men jeg ser ikke at dette er problemet i dagens samfunn. Skolebarn blir mobbet for andre ting enn den religionen de er født inn i. Vi må heller konsentrere oss om å ta vare på barna og hjelpe de som har det vondt.

Folk er ikke dumme hvis de erkjenner at gud er en realitet, det har Leon rett i. Folk kan bli overbevist om de merkeligste ting, og det har ingenting med intelligensnivået til personen å gjøre. Vi lever derimot  i en verden som bør forstås objektivt og gjennom testbar kunnskap , ikke ut ifra hva som står i en eventyrbok. 

Religion er på tilbakegang i de nordiske landene og de er i verdenstoppen når det gjelder andel av befolkningen som ikke tilkjenner seg en religion. Dette er en utvikling jeg setter pris på. Det gir oss muligheten til å bruke tid, energi og ressurser på utdanning, teknologiske framskritt og menneskeverd, som f.eks. å hjelpe mobbere og ofre for mobbing.

Kristian Sagflaat Saasen

Ønskekvistene og vitenskapen bak dem.

Kvistgjengeri er en aktivitet der man leter etter vann, mineraler, eller andre ting nede i bakken. Hjelpemidler som brukes når man leter etter ting på denne måten kan være mange, noen av de vanligste er en Y-formet kvist som bøyer seg nedover mot funnet, eller to tynne metallstenger som er bøyd i 90 grader og holdes vannrett ut fra kroppen. Disse krysser da over hverandre når personen går over vannet.

Da jeg var liten hørte jeg historier om folk som kunne finne vann ved hjelp av en ønskekvist. De holdt denne Y-formede kvisten i hendene foran seg mens de gikk rundt på gårdsplassene til folk og lette etter plasser der eierne kunne plassere brønnen sin.

Jeg spekulerte mye på hvordan dette kunne fungere. Hvordan de kunne kjenne at det var vann under bakken bare ved hjelp av en kvist. Forklaringene var mange, at vannet i kvisten søkte ned mot vannet under bakken, en slags vannmagnetisme. Eller at kvisten selv søkte ned mot vannet, siden treet drikker vann. En annen forklaring var at personen selv følte hvor vannet var, med dette brakte bare opp to spørsmål for meg. Hvordan kan han føle dette, hvilken fysisk, kjemisk eller biologisk kraft (jeg brukte ikke ordene fysisk, biologisk eller kjemisk i min tankegang den gangen, men meningen blir den samme) var i bruk når vannet ble oppdaget? Det andre var at hvis denne personen kunne føle vannet, hvilken bruk hadde han da for denne kvisten?

Jeg fant aldri noe svar på dette i mine yngre år, det er jo også vanskelig å spørre når man fikk den oppfattelsen av at dette var noe som bare fungerte, og dett var dett.

Skal vi finne ut hvordan dette fungerer må vi ta i bruk vitenskapen, og på den måten komme fram til svaret. Men, det er ikke så interessant å finne ut hvordan det fungerer før vi har funnet fram til om det i hele tatt er noen effekt og om disse menneskene faktisk finner vannet ved hjelp av mystiske evner og bruk av kvister eller andre håndholdte ikke-elektroniske hjelpemidler.

En god test for å sjekke dette kan utføres på følgende måte:

Ta 20 beholdere, fyll en med vann og resten med sand, eller la dem være tomme. Grav dem ned med 1-2 meters mellomrom, noen titalls cm nede i bakken. Forlat testområdet, og la personene som skal finne vannet og de som skal notere ned resultatene komme inn. Dette er nå en dobbelblindet test, der verken testpersonene eller dommerne vet hvilken beholder vannet ligger i. Når det blir gjort på denne måten sikrer det at utfallet er rettferdig og faktorer som kunne ha endret resultatet er eliminert. Nå kan kvistgjengerne gå rundt på området, der hver beholder er avmerket med et nummer, og peke ut den som inneholder vannet. En veldig enkel test som absolutt bør og skal fungere om kvistgjengeri er et reelt fenomen. Denne testen kan også gjøres om igjen, la oss si fire ganger. Noe som bringer sjansen for å få 4 rett ned til 1/160.000. En minimal sjanse, men ubetydelig siden vitenskapen bak ønskekvistene ikke baserer seg på gjetning, men evnene til kvistgjengerne.

Eller gjør den det?

Denne testen har faktisk blitt utført mange ganger, i flere forskjellige former. Kvistgjengeri har blitt dobbeltblindtestet i mange 10-talls år, og det er aldri blitt funnet noe annet resultat enn at de som mener de har denne evnen gjør det statistisk og gjennomsnittlig like bra som ren gjetning skulle tilsi.

Hvordan kan folk da finne (i dette eksempelet) vann nede i bakken, og hvorfor vrir ønskekvisten/ønskestengene på seg? Det er nå vi kommer til den faktiske vitenskapen bak fenomenet kvistgjengeri. Etter at vi har etablert at det ikke er noen effekt kan vi begynne å se på hva som kan forklare at så mange mener de har denne evnen.

Det er i all hovedsak to grunner som forklarer fenomenet kvistgjengeri til det fulle. Det ene er den ideomotoriske effekten, og den andre er geologisk kunnskap.

For å ta den siste først, geologisk kunnskap.
Enhver person med en viss kunnskap om geologi og grunnens oppbygging, hvor vann samler seg, hvor berg og stener ligger, kan med større sannsynlighet enn ren gjetning fastslå at et sted har vann nedi bakken. Nå inneholder 80-90% av grunnen vann, så akkurat dette er ikke så imponerende. Det å finne en plass uten vann ville faktisk være mer spesielt.

Her passer det også bra å nevne en hypotese som har blitt framsatt av tilhengerne for å prøve å forklare fenomenet kvistgjengeri, nemmelig jordstråling. Jordstråling er påstått å komme ifra vann eller gassårer nede i grunnen, men finnes nok bare i hodet til kvistgjengerne. Ingen måling med positive resultater av denne strålingen foreligger, bortsett ifra når ønskekvistene bøyer seg, og det er som jeg vil beskrive nå, langt ifra en brukbar måte å fastslå at noe finnes nede i bakken.

Den ideomotoriske effekten.
Et langt og vanskelig, men pent ord, og navnet på et psykologisk fenomen som forklarer hvorfor ønskekvistene vrir og rører på seg når kvistgjengeren går over en vannåre. Kort forklart er den ideomotoriske effekten små muskelsammenstrekninger f.eks i hendene eller i ansiktet, utløst av en ide personen har. Disse muskelbevegelsene er gjerne ubeviste og ofte ukontrollerte. Rødming i en pinlig situasjon, mimikken i ansiktet under en normal samtale. Et godt eksempel er under en fotballkamp på tv, der laget ditt scorer og du sparker ut med foten i samme øyeblikk som spilleren skyter på mål. Denne bevegelsen er ukontrollert og delvis ubevist.

Når det gjelder kvistgjengeri så har personen en ide om at han skal finne vann, og han vet at det er vann i grunnen. Han har gjerne også en ubevist formening om hvor det er størst sannsynlighet for hvor dette vannet er, med andre ord, en viss geologisk kunnskap eller erfaring. Den ideomotoriske effekten vil sette i gang musklene slik at de ubevist slipper ønskekvisten nedover, eller får stålpinnene til å krysse seg. Siden kvistgjengeren ofte ikke vet hvilket fenomen den ideomotoriske effekten er, og så klart ikke merker at musklene rører på seg i ørsmå bevegelser, vil han ta dette for å være bevis på at evnene er reelle.

Andre fenomener som kan forklares ved hjelp av den ideomotoriske effekten er spåing ved hjelp av pendler som svinger i den ene eller andre retningen, eller det å lete etter bortkomne gjenstander og folk ved hjelp av et kart og en svingende pendel. Det er ubeviste muskelbevegelser som setter pendelen i bevegelse, og den svinger i den en eller andre retningen ut ifra hvilke ideer og oppfatninger utøveren har om spørsmålene som skal besvares.

Det kan også poengteres at mange tilhengere av ønskekvisten er oppmerksom på den ideomotoriske effekten men de forklarer den bort med at dette er måten evnen fungerer på. Musklene styrer ønskekvisten i retning vannet. Dette forklarer ingenting, da det bringer oss tilbake til hvordan denne evnen kan fungere.

James Randi sin 1 million dollar-challenge gjelder også for kvistgjengere, og han har selv vært med på å teste hundrevis av mennesker som mener de har disse evnene. Ikke en har kunne vise til resultater bedre enn gjetning (50/50, eller 1/20 som i eksemplet over), men på grunn av dette har ikke noen av de som har misslyktes i testene mistet troen på evnene sine. De er overbevist om at ønskekvisten er reel og at det er andre faktorer og krefter som styrer den.

Det er nok grunnen til at myten om og troen på ønskekvisten er så sterk og seiglivet.

Vi kan konkludere til slutt med at kvistgjengeri så langt har vist seg å være ren gjetning, iblandet en dose geologisk kunnskap og psykologiske effekter som forklarer fenomenet på en måte som kan måles, observeres og testes, uten å ty til overnaturlige bortforklaringer.

Til slutt vil jeg poengtere at mange, jeg vil faktisk si de fleste av de som driver med dette på ingen måte er svindlere eller er ute etter å lure folk. De tror mest sannsynlig helt og holdent på at de har evnen, men har ingen viten om, eller villighet til å godta at dette fenomenet slik de beskriver det er ikkeeksisterende, og befinner seg kun oppe i hodet til den enkelte i form av psykologiske effekter og ubevist bruk av kunnskap om terrenget.

-           

- Kristian Sagflaat Saasen

www.nifab.no - Nasjonalt Informasjonssenter for alternativ behandling

NIFAB er opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet for å gi Norges befolkning nøytral og kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling.

Homøpati: "Det finnes ingen solid vitenskapelig dokumentasjon på at homøopati har effekt."

Akupunktur: "Forskning på akupunktur gir ikke entydige resultater, og i noen tilfeller er resultatene motstridende."

Healing: "Det er mange ulike teorier om hvordan healing eventuelt virker. Det finnes ingen solid vitenskapelig dokumentasjon på at healing har effekt."

Osteopati: "Forskning på osteopati gir ikke entydige resultater. Kvaliteten på den forskning som er gjort er variabel, og det finnes lite dokumentasjon på om osteopati har effekt."

Aromaterapi: "Førebels er det inga vitskapeleg gransking som dokumenterer at aromaterapi har nokon positiv effekt."

Hydroterapi: "Det finnes foreløpig lite dokumentasjon som bekrefter at metoden har noen effekt."

Magnetfeltterapi: "Det finnes foreløpig lite dokumentasjon som bekrefter at metoden har noen effekt."

...for å nevne noen....

Jeg fatter og begriper ikke hvorfor så mange mener at alternative behandlinger fungerer, og påstår at det finnes tjukkt av (godt utførte) tester som viser positive resultat. Det finnes ingen. Vis meg EN bunnsolid test der resultatet er positivt for f.eks. homøpati, healing, aromaterapi eller magnetterapi, og at behandlingen gjør det den skal ifølge "forståsegpåere"...

Åpen sinn, eller trangsynt?

"Du er så trangsynt! Du må lære deg å være mer åpen!" Dette er noe jeg har hørt utallige ganger fra tilhengere av forskjellige typer overtro. Enten det er religiøse tema, homeopati, healing, krystallhealing eller andre former for udokumentert svada.

Forsåvidt er det helt riktig, det er viktig å ha et åpent sinn. Hvis man ikke er åpen for nye idéer, og ikke minst ikke er åpen for å lære noe nytt eller for at man tar feil - så har man et stort problem. Dette fører nemlig til at man ikke lærer, man fortsetter å gjøre de samme feilene om igjen - noe alle må være enige om, ikke er særlig smart.

Personlig elsker jeg å lære nye ting, derfor prøver jeg hver dag å tilegne meg ny kunnskap. Så hva er det da, som får disse troende til å kalle meg trangsynt? Jeg har noen idèer, som jeg har tenkt å belyse med denne posten.

Først og fremst, så har jeg noen krav til det jeg ønsker å lære. Det er to kriterier som er meget viktige for meg, det første og viktigste er at det jeg lærer må være sant eller så nære sannheten som mulig, det andre er at det må være interessant. Hjernen min har begrenset lagringsplass, så derfor ønsker jeg altså å fylle den plassen jeg har, med interessante tema og så mye korrekt informasjon som mulig og ikke minst, begrense antallet feil.

Hvordan kommer jeg så frem til hva som er korrekt? Vel, det er mange steg jeg går gjennom, før jeg velger å anta at noe er sant. For å beskrive dette enklest mulig og ikke minst illustrere et poeng så kommer nå en sammenlikning.

For noen uker siden, ønsket jeg å kjøpe meg en ny kommode. Årsaken var enkel, jeg hadde for mye klær, sengetøy og håndduker - evnt. jeg hadde for liten plass i skuffer og skap. Dette førte selvsagt til en overfylt skittentøyskurv, siden jeg likevel ikke hadde noe sted å legge klærne - etter vask, noe som forsinket prosessen med vask. Den geniale løsningen ble derfor, en ny kommode! Nå har det seg også slik, at jeg har begrenset plass til å plassere en ny kommode. Utfordringen var derfor, hvor stor kommode jeg kunne kjøpe. Jeg ønsket selvsagt å få utnyttet arealet best mulig, og ikke minst, jeg ønsket å få opp dørene etterpå. Det var to åpenbare løsninger på denne utfordringen:


1. Bruke øyemål. Ta turen til IKEA for å kjøpe den jeg følte passet best. 
2. Ta frem et måleinstrument og måle avstanden mellom senga og veggen, samt bredden på døra. 


Jeg valgte selvsagt alternativ 2, noe de fleste ville gjort - håper jeg. Det ville vært innmari irriterende, etter å ha brukt timesvis, frem og tilbake fra IKEA, slept de tunge pakkene opp 4 etasjer, skrudd de sammen - for så å oppdage at jævelskapen ikke passa! Jeg "jobber" på samme vis, når jeg skal lære noe nytt. Det gjør jeg altså, i et forsøk på å dytte så få feilaktige konklusjoner inn i hodet mitt som jeg kan. Det hender selvsagt titt og ofte at jeg tar feil. Ofte skyldes det at jeg har misforstått noe jeg har lest eller hørt, eller rett og slett husker feil - andre ganger skyldes det at jeg har utvist for dårlig kildekritikk.

Når det gjelder det å lære om et nytt tema, så er det mange måter å gjøre dette på. Ofte finner jeg meg litteratur å lese, andre ganger finner man kanskje en dokumentar eller podcast, eller kanskje man rett og slett møter noen man har en interessant diskusjon med. Slike diskusjoner kan man gjerne ha over verdensveven, men det aller beste er selvsagt å ha en slik diskusjon ansikt til ansikt. Hvordan finner man så ut om dette nye man har lært er sant eller ikke?

Et spørsmål jeg ofte stiller meg er: "Hvordan forholder dette nye seg til den kunnskapen jeg allerede har?" Krever denne nye kunnskapen at jeg må forkaste noe av det jeg allerede "vet"? Hvis ja, vil jeg forsøke å finne flere kilder, slik at jeg kan etterprøve den nye informasjonen jeg har fått. Når jeg så har funnet flere kilder, som enten bestrider eller bekrefter det jeg var på jakt etter, så sjekker jeg hvor de har informasjonen sin fra. Er det en vitenskapelig artikkel? Er det en publisert studie? Hvordan er så denne studien utført? Var studien dobbelblindet? Hvor stort var utvalget?

I "studier" som presenteres av eksempelvis homeopater og akupunktører, så er de nevnte spørsmål besvart med et stort fett: "NEI!", "Dårlig", "NEI!" og "Jævlig lite". Leter man i skikkelig litteratur, altså f.eks hos de som ikke direkte tjener penger på promotering av slike behandlingsformer, så finner man altså ingen eller svært få studier som omtaler behandlingsformene som effektive, utover placebo.

Også har vi disse "energi"-folka. Disse som kjenner energier og hva det nå skulle være. Når slike folk er blitt testet, så har de alle som en, hevdet at noe var galt med testen, at noen i nærhetens negative energier ødela eller hva det nå skulle være. Dette var ikke tilfelle, da vår alles kjære Gro-Helen Tørum som kjente alle slags krefter og strømninger fra kornsirkelen som var laget som et reklamestunt for BBC-programmet QI. Jeg lurer på om det var Stephen Frys komiske nærvær hun kjente.Ikke minst hadde hun mange interessante spekulasjoner rundt logoen og hvilken melding denne var ment å gi oss. Selv etter at hun fikk fortalt hva dette var, så kunne hun fortsatt ikke innrømmet at hun hadde dumma seg ut.

Nå har denne posten sklidd ut merker jeg, og det er kanskje best å bare runde av, men til slutt vil jeg sitére en mann ved navn Richard Feynman.

"Keep an open mind - but not so open that your brain falls out."

---
Even Juberg

I do not believe in...

...astrology, channeling, alien crop circles, alien abductions, bigfoot, dowsing, telepathy, clairvoyance, precognition, psychic abilities, remote viewing, levitation, ghosts, psychic surgery, psychokinesis, graphology, phrenology, homeopathy, aromoatherapy, applied kinesiology, crystal healing, acupuncture, magnet therapy, qi, faith healing, feng shui, flower essence medicine, hypnotherapy, iridology, urine therapy, creation science/intelligent design, polywater, telekinesis, astral projection, mind control or possessions….. the list go on and on and on.

Pseudoscience and paranormal claims.

It’s as far as the world of science know, total and utter bunk. There is no proof whatsoever for any of these phenomenon/claims to exist as of today. All reliable tests have shown no effect, or only the well described placebo effect as a result, and the claims can be easily explained by science/natural laws/magic tricks.

Am I close-minded? No.

“But the believer, who likes to paint him or herself as open-minded and accepting of new possibilities, is actually extremely close-minded. After all, the irrefutable hypothesis is really saying “There is no conceivable piece of evidence that will cause me to change my mind!” This is true close-mindedness.” (Terence Hines - Pseudoscience And The Paranormal, page 14/15)

I only wish more people would stop for a second, and think, “can this really be true? Is there any other explanation for this?”

The fact that you can’t explain something does not necessary mean it is paranormal. And the lack of evidence for a natural phenomenon does NOT mean evidence for a paranormal one.

---


Kristian Sagflaat Saasen

Ateisme

Ateisme. Flere synes det er et negativt ord, et ord som klinger dårlig og mange assosierer det med noe negativt.
Jeg mener det er fordi de ikke vet hva ateisme betyr og hva det vil si å være en ateist.


Ordet ateisme kommer ifra det greske "atheos" som betyr "uten gud".
Ordet er feildefinert mange plasser som bl.a. "en som fornekter gud", noe som blir feil.
Ateisme er et produkt av påstanden om at det finnes en gud, framsatt av teistene.
Det mange ikke vet, eller ikke skjønner, når det gjelder spørsmål der man ikke kan måle, teste eller på annen måte komme fram til et endelig svar, i dette tilfellet guders eksistens, er at det i tillegg til de to standpunktene "ja og nei" er en tredje måte å stille seg til slike påstander.


Ja, det finnes en gud.
Denne påstanden kom(mer) fra de som i dag betegnes som teister, eller religiøse mennesker. De tror på at det finnes en gud, selv om definisjonene på en gud er mange. Verden har tusenvis av små og store religioner, og innenfor disse er det mange forskjellige oppfatninger av den samme guden. Bare i USA er det vel noe slikt som 300.000 forskjellige kristne "grupper/menigheter" som alle har sin oppfatning om hvordan den bibelske guden er. De fleste vil nok være enige i at en gud (hvertfall den bibelske) er en allmektig, usynlig, alletilstedeværende, altvitende og ufeilbarlig entitet.


Nei, det finnes ikke en gud.
Ikke så mye å si om dette standpunktet, bortsett ifra at rent bevismessig sett er det på linje med teistenes påstand om at det finnes en gud, siden en slik påstand heller ikke man testes til å være hverken sann eller usann.
Personlig så heller jeg mot at dette er en mer sannsynlig påstand enn "ja, det finnes en gud", siden mangelen på bevis for en entitet som skal være alletilstedeværende og allmektig taler ikke for dets eksistens.
Uannsett, det at noe ikke kan bevises til å være usann betyr ikke at det derfor er mer sannsynlig at det stemmer, tvert imot. Bevisbyrden ligger på de som kommer med påstanden, siden man uannsett ikke kan bevise en negativ (bevise at noe ikke finnes).

Ateisme:
Uten gud, altså en som ikke aksepterer påstanden til teistene, men heller ikke en som mener det motsatte.
For å prøve å forklare dette bedre kan jeg si at betegnelsen ateist er overflødig, det er som sagt tidligere et produkt av en påstand framsatt av en gruppe mennesker. Denne påstanden ble så populær at man også måtte definere den gruppen som ikke uten videre aksepterte dette.
Mange har problemer med å skjønne forskjellen mellom "å ikke tro på gud" og "å ikke tro gud eksisterer". Men det er der ordet ateisme ligger, å ikke tro på gud. De er ikke overbevist av påstanden til teistene, men tar heller ikke automatisk det motsatte standpunktet.
Ta julenissen som et eksempel. Verden har lite bruk for å definere de som ikke tror på julenissen som aJulenissister, eller de som ikke tror Elvis lever som aElvisister. Ordene blir overflødige, slik som ateisme også egentlig er, hadde det ikke vært for den massive aksepten av påstanden "det finnes en gud".
Om store deler av verden nå velger å tro på julenissen vil vi også få bruk for definisjonen aJulenissisme.

Om du ikke vet, eller er usikker på om det finnes en gud kan du ikke defineres som en teist og er derfor en ateist.


Sterk ateisme og agnostikere
Sterk ateisme blir det jeg skrev om i påstand nummer 2. Er du en sterk ateist (nei, ikke muskuløs) så sier du at det ikke finnes en gud, du tar det motsatte standpunktet til teistene

Agnostiker og gnostiker er definisjoner som ikke nødvendigvis handler kun om religiøs tro, men går generelt på kunnskap, hvor sikker man er ang et tema.
Gnostiker betyr å være sikker på sin sak, man vet at man har rett, mens en agnostiker vil si at det ikke er mulig å være 100% sikker på noe.
De aller fleste ateister er agnostiske ateister, likeså finnes det mange agnostiske teister som sier at de ikke kan vite med 100% sikkerthet at gud finnes, men de velger å tro. Det er forsåvidt flere gnostiske teister enn gnostiske ateister.

Mange er ikke komfortable med å kalle seg en ateist og bruker derfor agnostiker isteden. Mye av dette er fordi ordet ateist er blitt negativt ladet pga mangel på kunnskap og fordommer som springer ut ifra dette.
Agnosisme (-isme brukes bl.a. når det er snakk om religion) og ateisme kan brukes om hverandre når det gjelder religiøse spørsmål, meningsforskjellen blir minimal.

Jeg synes det er synd at ikke flere trives med å kalle seg en ateist, det sier kun at du ikke uten videre aksepterer at det finnes en gud, ingenting annet.

 ---

 Skrevet av: Kristian Sagflaat Saasen

Homeopati, og hvorfor vann ifra springen er bedre for deg.

La oss gjøre en ting klart først, homeopatisk medisin er vann, det er sterilt vann, og har absolutt ingen positive virkninger mot sykdom, eller mulige uklarheter ang dets virkemåte. Det er ingen effekt ifra homeopatisk medisin, det er ingen uavklarte temaer, behandingsmetoden fungerer ikke, og det vil kreve en fullstendig omskrivning av det vi vet om fysikk og kjemi, samt berøre enkelte naturlover for at den skulle kunne ha en effekt.

Nå kan vi starte, med begynnelsen.

Samuel Hahnemann, 1755-1843, er den mannen vi kan tilegne "æren" for å ha skapt den alternative behandlingsformen vi kaller Homeopati.
Det å bli syk på den tiden Hahnemann levde kunne være direkte livsfarlig, ikke nødvendigvis pga det som feilte deg, men måten datidens leger prøvde å kurere folk. Årelating var normalt, og det samme var bruk av Belladonnaurt og grunnstoffet Antimon, to ikke helt giftfrie metoder.
Samuel Hahnemann hadde sett seg lei på dette, han ville ikke være delaktig i den mislykkede medisinske praksisen på den tiden og ga opp sin medisinske karriere kun 1 år etter at han var ferdig utdannet. Han beskrev datidens legepraksis som mord, noe som egentlig ikke var så veldig langt ifra sannheten.
Hahnemann snakket 10 språk flytende og fikk seg jobb som oversetter av medisinske avhandlinger. En av oppdragene dreide seg om en oversettelse ang behanding av malaria ved bruk av Kinin, framstilt av kinabark (Cinchonae cortex). Hahnemann eksperimenterte med dette på seg selv og opplevde symptomer lignende de man får av malaria. Dette ble et vendepunkt i livet hans, og på grunnlag av dette ene personlinge anekdotiske beviset kom han opp med sin Lov om Likhet, Law of Similars, "like cures like", eller "similia, similabus, curantor".
Kort sagt: ett stoff som forårsaket visse symptomer hos en person kan brukes til å helbrede sykdom som har de samme symptomene.
Dette er ikke et nytt påfunn, de gamle Grekerne hadde lignende ideer, men jeg skal ikke gå inn på det.
Hahnemann tok etter dette opp igjen sin medisinske karriere og begynnte med forskjellige eksperimenter for å finne fram til stoffer som gav de samme (eller lignende) symptomer som gitte lidelser.
Desverre hadde enkelte av stoffene alvorlige symptomer som brakte Hahnemann alt for nært grunnen til det han opprinnelig hadde sluttet med medisin av. Pga dette tok han det åpenbare steget til å fortynne stoffene og, som man såklart kan forvente, symptomene ble svakere. Men til Hahnemanns forbauselse observerte han også at pasientene ble raskere friske når de ble gitt det fortynnede stoffet.
Nå kan jeg, og sikkert du også, konkludere med at grunnen til at pasientene ble bedre hurtigere var fordi de ikke fikk så mye gift servert, den ble fortynnet, ergo så ble de raskere bedre, siden kroppen nå slapp å kjempe mot både sykdom og de ekstra ligende symptomene framkalt av et gitt stoff.
Hahnemann kom ikke til den konklusjonen, han kom faktisk fram til det motsatte...
Desto mer medisinen er fortynnet, desto mer effektiv blir den. Dette la grunnlaget for hans andre lov, Law of Infinitesimals. Som sier at desto mer et stoff blir fortynnet, desto sterkere, eller mer effektivt, virker den.

Så, spørsmålet blir da: hvor stopper man?
Hahnemann stoppet ikke, han fortsatte å fortynne, og fortynne, og fortynne......
Han var ute etter å eliminere alle spor etter det orginale stoffet, siden han mente at "medisinsk energi" er kraftigst når "ingen fysisk materiale blir overført". Han sa at meslinger kan overføres mellom mennesker uten at noe fysisk materie ble flyttet over, og at behanding fungerte best på samme måte.
Hahnemann hadde akseptert, som de aller fleste på den tiden, vitalism, som den gjeldene normen når det var snakk om menneskekroppen. At kroppen ikke kun kan forklares, eller beskrives, fysisk, kjemisk eller biologisk, men at det også finnes en grunnleggende "energi" i mennesket, eller en sjel som ikke kan måles, men som er der, og må vektlegges når man f.eks. skal prøve å kurere eller beskrive en lidelse.

Hahnemann fortsatte altså å eliminere stoffet som skapte disse "helbredende symptomene"...

I et stoff er det en viss mengde molekyler, og fortynning ut over der det statistisk sett er ett molekyl igjen er meningsløs, og homeopatien er mestre i meningsløshet. Mange homeopatiske medisiner opererer med 30-40C, men den kan gå så lavt som til 200C (f.eks. Oscillococcinum).

Hva betyr disse tallene i praksis?

"C" betyr at fortynningen er 1/100, 200 betyr at preparatet er fortynnet til 1/100 200 ganger.
Når man fortynner 1/100 så tar man f.eks. en dråpe ifra et gitt stoff og blander det sammens med 99 dråper vann, blander dette sammens og tar ut en dråpe, for å starter forfra igjen, og fortynne det til 1/1000.
Så litt nummerknekking:
Man starter med orginalstoffet, fortynner det en gang og har da 1 del av 100 igjen.
Enda en gang og man ender på 1 del av 10.000.
Nummer tre, 1/1.000.000
Nummer fire, 1/100.000.000
Ser du tegninga? etter kun fire fortynninger, 4C, er forholdet 1 av 100 millioner.
5C, og vi har 1 del av 10 milliarder.
Som jeg nevnte så er det et gitt antall molekyler i alle stoffer og til slutt vil man treffe denne grensen, der det statisktisk sett kun er igjen ett molekyl i en løsning. Fortynning ut over dette er meningsløst. Man vil ende opp med en 1/100 sjanse for at det finnes et molekyl av det orginale stoffet i løsningen du sitter igjen med. Enda engang, 1/10.000 sjanse, 1/1.000.000 sjanse for at det molekylet som var der for 3 fortynninger siden, fortsatt ikke er tømt ut i vasken.
Denne grensen der det omtrent er 1 molekyl igjen vil bli nådd på rundt 12 fortynninger, eller 12C.
Etter dette er det ingenting igjen å fortynne.
30C? - En pasient må spise piller tilsvarende 1 milliard ganner jordens mass for å ha en statistisk sjanse til å få i seg 1 molekyl av det orginale stoffet.
40C? - Nå må vi ta i bruk hele det synlige universet når det gjelder masse for å finne igjen 1 opprinnelig molekyl.
200C? - Denne graden av fortynning er så hinsides all mening, og man må ta i bruk flere milliarder av universer for å oppnå den massen som behøves for å ha ett molekyl igjen. Det aktive preparatet er i dette universet allerede borte for over 160 fortynninger siden.

Hvorfor all denne fortynningen? Fordi homeopati baserer seg på at vannmolekylet har en "hukommelse" og "husker" stoffene det har vært i kontakt med. Dette gir absolutt ingen mening, det er aldri blitt påvist at molekyler og atomer fungerer på en slik måte, og det går rett imot vitenskapens forståelse av hvordan verden er oppbygd.

Homeopati har aldri, noensinne, klart seg igjennom en godt oppsatt test (dobbelblinded og der man eliminerer placeboeffekten, cherrypicking, etc etc).

Det var vann for 200 år siden, og det er fortsatt akkurat det, vann.
Ta deg et glass ifra springen isteden, det er billigere og gjør akkurat samme nytten. Så kan du heller bruke pengene du sparte på ekte medisiner, og en tur til legen.

-Kristian Sagflaat Saasen-

Skeptisisme, indoktrinering og hjernevask ...

www.ordbok.no

Hjernevask:

vask (etter eng. brain washing) metode til å bryte ned et menneskes psykiske motstandskraft og gjøre det mottakelig for ideer og meninger det før var motstander av el. fremmed for, hjernevasking krigsfanger og politiske fanger utsettes ofte for h- / intens påvirkning i denne saken drev opposisjonspressen den rene h-

Indoktrinere:

(fra eng., av *in- (1) og *doktrine) påvirke systematisk og ensidig vi vil ikke ha en skole som i-r barna

Min påstand er at dette er teknikker religiøse benytter seg av i stor grad, og helt bevisst - nettopp fordi at barn ikke er i stand til å vurdere påstandene. Religiøse miljøer begynner gjerne å lære barna å frykte Gud, lenge før de er i stand til å verken forstå eller ta stilling til slike spørsmål. I Bibelen står det jo: "La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk. 18.15-17), noe som klart burde vise at selv den påståtte Jesus, var fullstendig klar over at det var lettere å lure barn til å tro på våset - enn voksne, tenkende mennesker. Barn har en naturlig trang til å stole på sine foreldre og ikke minst eldre individer. Årsaken til dette er ganske enkel, nemlig at disse sitter med erfaring som er nødvendig for overlevelse. De fleste foreldre lærer barna sine å se seg for, når de skal gå over veien. De som ikke evner å høre på sine foreldre, eller ikke blir lært denne enkle overlevelsesteknikken, løper en mye større risiko for å bli påkjørt av en bil og således omkomme. For noen tusen år siden, så var det andre farer man skulle passe seg for. Med dette friskt i minnet, så skjønner man at vi er etterkommere av en lang rekke med individer som i stor grad IKKE stiller spørsmål ved det man blir fortalt av foreldre og andre med mer erfaring. Ganske enkelt fordi de som ikke stilte spørsmål, og hørte etter disse rådene faktisk i større grad overlevde. Man er altså genetisk disponert for å være "godtroende".


Dette vet altså religiøse å benytte seg av. De går til "angrep" på barna, før de evner å stille spørsmål eller forstå hva de blir opplært til å tro. Gud forby at de klarte å bygge opp et forsvar av kunnskap om den verden de er født inn i, før man starter hjernevaskingen. Jeg kjenner så alt for godt til, hvordan dette foregår - også her i trygge Norge. Du må ikke tro at det er bare på skumle koranskoler i Midt-Østen slike ting foregår. Jeg ble i min tid sendt på søndagsskole, hvor vi fikk slike søte foldere - hvor vi fikk stjerner, hjerter og fisker i gull og sølv klistret inn. Dette var selvsagt premiering, når vi "oppførte" oss, og hadde klart å pugge ett eller annet fra Bibelen. Det ble ikke så mange klistremerker på meg i begynnelsen. Hvorfor? Vel, jeg var en nysgjerrig liten unge. Jeg stilte spørsmål, som jeg ikke fikk svar på. Jeg ble knekt da jeg ble presentert for, det jeg i dag kjenner som, Pascals Wager(PW). Den gangen var jeg selvsagt ikke erfaren nok, eller skarp nok til å skjønne feilene med, PW - og ble selvsagt livredd. Hvilken 4-5-åring ville ikke blitt det? Bare tanken på å for alltid(!), et begrep som ikke gir mening enten man er barn eller voksen, brenne i Helvete - ville skremme vannet av de fleste. Nå vet jeg selvsagt at PW ikke gir noen mening, men jeg tar meg fortsatt i å tenke - hva om det faktisk er sant, selv om det stadig går lengre og lengre mellom hver gang - og det tar meg kortere og kortere tid å slippe disse tankene.

For meg er dette en form for mishandling. Å utnytte barns godtroenhet til å indoktrinere dem i religiøs overtro, finner jeg ganske avskyelig. Hvorfor har religiøse denne trangen til å skyndte seg med å hjernevaske barna sine? Stoler de ikke nok på guden sin, til at barna velger å tro på ham, når de blir eldre? Er ikke guds kraft sterk nok til å nå inn til i hjertet til menneskene når de er blitt eldre? Er virkelig den allmektige Gud, så hjelpeløs at han må ty til slike skitne triks for å øke tilhengerskaren sin? Det er i så fall ganske overraskende. Det er også ganske overraskende at dette skulle være nødvendig, Gud har jo skapt barnet på nøyaktig den måten han ønsket, og vet jo på forhånd om dette barnet kommer til å være med, eller mot ham. Guds vilje kan man vel ikke rokke ved? Er det ikke da bedre å la barnet vokse opp og selv velge å bli venn med Gud og Jesus, av egen fri vilje? Guds straffer er ikke til å spøke med, og å benytte dette til å skremme barn til å tilbe denne skapningen må sees på som ganske sadistisk.


De av oss som har sett dokumentaren "Jesus Camp", skjønner hva slike ting kan føre til. Enkelte av barna er jo rett og slett traumatiserte og burde hatt hjelp av psykolog, fremfor "religiøs veiledning". Det som er mest skremmende med den dokumentaren er at den religiøse grupperingen ikke er av de mest skremmende sektene man kan tenke seg. De er relativt mainstream. Dog er de ille nok til at de hjernevasker ungene til å tro på "ung jord skapelse/young earth creationism". Å så til de grader ødelegge barnesinn burde rett og slett være straffbart, slik annen fysisk og psykisk mishandling er.


I ytterste konsekvens, så har man religiøse sekter som nekter barna sine adekvat behandling på sykehus. Blodoverføring, organtransplantasjon og andre behandlingsformer er fy-fy, må vite. Det er bedre at barnet dør, må vite. Jeg blir rett og slett kvalm, når jeg tenker på alle de negative konsekvensene religion får for barn. En ting er at de vokser opp, uvitende om den verden de lever i, det kan de tross alt bli friske av - slik jeg ble. Når det går så langt at barna dør, for at foreldrene ikke bringer de til sykehus eller nekter de den behandling de trenger, på grunn av sin religiøse overbevisning, da blir jeg rett og slett kvalm.

Kvalm blir jeg også av den lemlestingen som begås mot små gutte- og jentebarn. Ja, jeg tenker selvsagt på kjønnslemlesting, eller omskjæring som det så pent kalles. Barnas kjønnsorganer, skjæres i og ødelegges. Dette med bakgrunn i at den allmektige guden, foreldrene deres tilber - ikke har klart å lage kjønnsorganene deres slik han hadde tenkt? Fy faen, sier jeg bare! Greit nok, hvis voksne folk, velger å la en eller annen kutte seg opp, men la nå de stakkars barna være i fred!

Jeg er glad jeg har kommet meg ut av religionens klamme klør. Jeg er glad at jeg klarte å beholde stemmen inni meg, som stadig stilte spørsmål. Hvor denne stemmen kom fra er ikke godt å vite, kanskje jeg egentlig er etterkommer av en av de som hadde større sjanse for å bli spist, men som på et eller annet mirakuløst vis har overlevd i generasjoner ... Om det nå skulle vise seg, at Gud eksisterer. Så håper jeg han tar ansvar for at han har skapt meg som ateist og gir meg et frikort, siden jeg tross alt - oppfører meg ganske realt uten å være redd for hans vrede. Jeg behøver nemlig ikke frykten for Helvete for å behandle mine medmennesker bra. Jeg behøver ikke å skremmes til å ikke drepe, ikke voldta eller stjele. Ikke lyver jeg hele tiden heller, selv om jeg drar en hvit løgn av og til. Hvis den allmektige Gud, ikke klarer å ta ansvar for sine handlinger - i dette tilfellet å ha skapt meg til å bli ateist, hvordan kan han så straffe meg ... Jeg er jo bare et usselt menneske. Hvordan kan han holde meg ansvarlig, for måten han har skapt meg på?

La meg avslutte denne posten med et sitat: "God made me an atheist, who are you to question his wisdom?"

- Even Juberg -

Irrasjonelle rasjonaliseringer

Jeg havner ofte i diskusjoner med religiøse av forskjellige slag og det skal sies at jeg undres over hvorfor det er så, tilsynelatende, forskjellige årsaker til at folk tror på guder. Nå er det stort sett kristne jeg har debattert med, både i levende live og på forskjellige nettfora, så mye av det jeg skriver og de opplevelser jeg sitter med er selvsagt farget av dette - derfor vil denne posten, også beskrive de kristne jeg har møtt og debattert med. Noen sier rett og slett at det føles godt, noe jeg jo kan forstå - det må jo være godt å slippe å ha ansvar for noe, at en skjeggete mann i himmelen har ansvaret og tar straffen for det du gjør, bare du tror på ham og ber om tilgivelse.

Fra det, til de irrasjonelle rasjonaliseringene ...Vi har jo de, som argumenterer med at Gud eksisterer, siden universet er så komplisert at det krever en skaper. De sammenlikner gjerne dette med følgende tankerekke; når vi ser et maleri, så vet vi automatisk at det er noen som har malt det. "Skaperverket" er enda mer komplisert og må følgelig ha en skaper. Det de som bruker denne "logiske slutningen" som argument har glemt, er at denne skaperen må være fantastisk mye mer komplisert enn skaperverket, og derfor følgelig også må ha en skaper, som igjen må ha en skaper, som igjen må ha en skaper - i en uendelig årsaksrekke.

Argumentet de bortforklarer dette med er at Gud alltid har vært - vel, hvis Gud alltid har vært hvorfor kan ikke universet alltid ha vært? Hvorfor er det lettere å godta at noe vi ikke har fnugg av bevis for, bestandig har vært, enn å godta at noe vi faktisk vet eksisterer - "alltid har vært"? For vi vet at universet ikke alltid har vært her, i alle fall ikke i den formen det er nå. Nå er det også slik at denne tankefeilen/feilslutningen(fallacy på engelsk) har et navn, nemlig "special pleading". I korte trekk betyr det ganske enkelt at man lager spesielle regler for sin påstand, slik at den ikke behøver å forholde seg til reglene fremsatt i premisset. Det er ganske praktisk, ikke sant? Universet må ha en skaper på grunn av sin kompleksitet, samtidig som den enda mer komplekse skapningen som angivelig har skapt universet ikke behøver dette. Dette er selvsagt en svært uredelig teknikk å benytte seg av i en diskusjon, men man møter det så alt for ofte i diskusjoner med teister.

Det er spesielt én annen tankefeil kristne benytter seg av, nemlig kirsebærplukking(cherry picking). Det betyr ganske enkelt at man plukker ut det som passer seg, og overser det andre. På norsk bruker vi gjerne ordtaket: "å snu kappen etter vinden", men det beskriver vel egentlig noen som endrer mening etter hva som passer dem best. Dette kan man enkelt illustrere når kristne beskriver Gud med positive karakteristikker som kjærlig, god og allvitende. Et godt eksempel på dette er påstanden om fri vilje. Nå skal ikke jeg gå inn på om vi faktisk har fri vilje, men jeg skal se på Bibelens syn på dette med fri vilje og bruke Bibelens beskrivelser av Gud, til å motbevise den frie viljen, Gud påstås å ha gitt menneskene.

Hvis det er slik, at Gud er allvitende, og har skapt meg, slik Bibelen hevder, så oppstår det nemlig et paradoks. Dette skulle være åpenbart for et hvert rasjonelt menneske, men jeg møter stadig kristne som selv etter å ha blitt gjort oppmerksom på dette, fortsetter å blånekte for at det er et problem. Problemet med kombinasjonen fri vilje og Guds allmektighet og allvitenhet, er ganske enkelt det at om Gud har skapt meg, og vet alt jeg kommer til å gjøre, så er dette en naturlig konsekvens av måten Gud har skapt meg på. Hvis Gud hadde skapt meg litt annerledes, ville jeg gjort tilsvarende annerledes valg. Dette innebærer selvsagt at Gud, visste i det øyeblikk han skapte meg, at min skjebne var å ende opp som ateist, og ikke minst - brenne i helvete til evig tid, som straff. En straff, Gud selv har satt. Hvordan påvirker så dette Guds egenskaper? Han vet at jeg, på grunn av måten han skapte meg på, vil ende opp i helvete - hvorfor i alle dager skaper han meg slik? Jeg hadde aldri en sjanse, Gud skapte meg til evig fortapelse! Det synes jeg er rimelig dårlig gjort. Minner meg ikke mye om godhet i alle fall, snarere tvert om. Det samme gjelder forsåvidt straffen også. Evige flammer i helvete, uten muligheter til å slippe unna. Det minner mer om en sadist, enn en som er kjærligheten selv.

I den forbindelse, kommer gjerne en ny rasjonalisering fra de kristne. "Det er jo din egen feil, siden du ikke tror på Gud.", har jeg hørt snart tusen ganger. Nå er det en gang slik at, nei - det er ikke min egen feil. For husk, Gud har skapt meg, og visste i det han skapte meg akkurat slik, hva utfallet ville bli. Han visste at jeg aldri kom til å tro på ham. Det å tro, er nemlig ikke et valg - i alle fall ikke om man skal være ærlig, å vi kjenner jo alle "de ti bud" - jeg mener fast bestemt at ett av dem lyder: "Du skal ikke lyve(Du skal ikke tale usant om din neste."), selv om det kan hende at Gud tenkte kun på det å baksnakke andre - så er det mer sannsynlig at han snakket om løgn generelt. Hvordan kan jeg velge å tro på Gud? Jeg må aller først ha en god grunn til å tro på ham. Bibelen gir meg ingen slik god grunn, for alt jeg vet, så kan Bibelen være datidens svar på "Harry Potter" - og om jeg tror på det som står der, så gir det meg heller ingen grunn til å tilbe ham, da jeg synes fyren fremstår som intet annet enn en sadist og utspekulert narsissist(Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal sette meg foran dine barn og foreldre, med mer.). Hvor var jeg? Jo! Jeg kan altså ikke velge å tro, før jeg får en grunn til det.

Innenfor vitenskap, så kaller vi dette bevis - igjen oppstår det et paradoks, da Bibelen sier man ikke skal "teste Herren", altså prøve å bevise Ham. Det vil altså si, at jeg ikke vil få noen bevis. Jeg vil altså for evig, sitte her å bare vente på å bli brent til evig tid. Det jeg da synes er verst med dette, er at han har valgt å redde flere jeg kjenner, ved å gi dem bevis for sin eksistens. De er underlagt de samme problemene som meg selvsagt, de kan ikke velge å tro. Følgelig har han enten skapt dem, på en slik måte at de skal bli reddet - samtidig som at han valgte å skape meg slik at jeg skal brenne for alltid i helvete. Ganske utspekulert, men det er kanskje lørdagsunderholdningen til Gud? Og ikke minst, hvordan foretok Gud denne utvelgelsen før jeg ble født? Ikke minst, hvorfor!? Jeg synes det er ganske feigt gjort. Jeg får vel trøste meg med, at Gud sannsynligvis ikke eksisterer og at helvete heller ikke eksisterer.

Jeg frykter ikke døden. Hvorfor skulle jeg egentlig det? Jeg går jo ganske enkelt tilbake til den tilstanden jeg var i, før jeg ble født. Det at jeg ikke frykter døden, betyr ikke at jeg ønsker å dø, eller gleder meg til å dø. Det betyr heller ikke at jeg ikke nyter hvert sekund jeg er i live, snarere tvert om - det gjør at jeg nyter hvert sekund, nettopp fordi livet er så verdifullt for meg. Det er sannsynligvis den eneste sjansen jeg har, til å gjøre noe her på Jorda, etter jeg trekker mitt siste åndedrag - er det slutt. Jeg kommer ikke til å merke det, men jeg skal jammen gjøre det beste ut av den tiden jeg har.

- Even Juberg -

Hypoteser, teorier og fakta i vitenskapen

Tenkte jeg skulle skrive ned noen ord om vitenskapelige bevis og hva mange folk missforstår ang dem.

Vitenskap opererer hovedsaklig med tre stadium, en hypotese, en teori, og fakta.

En hypotese er en ide, en påstand om hvordan et gitt fenomen kan forklares. En hypotese er som regel ikke testet i stor grad men de er med på å starte grunnlaget til vår forståelse for hvordan verden fungerer.
Det at jorda er rund var for tusen år siden en hypotese.

En teori er vitenskapens måte å omtale et fenomen som har blitt utsatt for gjenntatte kritiske tester uten at de taler imot det som var en hypotese. Tester som bekrefter hypotesen uavhengig av hverandre, og som har som formål å motbevise påstanden, uten å klare det.
En teori i hverdagen er noe helt annet enn en vitenskapelig teori. Man bruker ofte ordet teori om en antagelse, uten videre bekreftelse, slik som "Jeg har en teori om at jeg mistet nøklene mine hos Knut". Ingen tester støtter denne teorien, kun antagelser.
Denne missforståelsen er særlig utbredt iblant kreasjonister, som f.eks sier at evolusjonsteorien "kun er en teori", siden vitenskapsfolk selv kaller den det.
Alle hypoteser som ubarmgjertig har blitt utsatt for gjenntatte tester som ikke har frambringt negative resultater er en vitenskapelig teori. Blir ikke hypotesen bekreftet vil vitenskapen forkaste ideen, evt den vil aldri bli en teori. Eksempler på hypoteser som gang på gang har oppnådd negative resultater er f.eks. homøopati og akupunktur.

Fakta.
Vitenskapen kvier seg litt for å bruke dette ordet, da det alt for lett kan missforståes av mennesker som ikke skjønner hva dem mener med det.
Når vitenskapen snakker om fakta er det så absolutt ikke snakk om en absolutt sannhet. I vitenskapens verden finnes det ikke noe slikt. Ingenting kan sies å være absolutt sant, eller endelig bevist. Det vitenskapen i noen tilfeller bruker ordet fakta om er teorier som gang på gang, gjennom flere tiår, har vist seg å stemme. Eksempler på dette er det at jorda er rund, eller for å være mer nøyaktig, elliptisk.
For 2000 år siden var det som tidligere sagt en hypotese. Det ble samlet beviser som støttet ideen. Horisonten krummet seg når man sto på toppen av et fjell og så ut mot havet, jorden kastet skygge på månen, mastene på skip forsvant i havet når dem seilte utover og dem kom hjem igjen på motsatt side. Gang på gang gjenntok dette seg, ingenting tydet på noe annet. Teorien ble forsterket.
I de siste tiårene har vi også fått bilder ifra rommet, noe som til de grader har støttet teorien om at jorda er rund (elliptisk).
Når vitenskapen snakker om fakta mener de teorier slik som dette, som er bekreftet så mye at det er ekstremt usannsynlig at noe som motstrider konklusjonen kommer opp. Ikke missforstå, at jorden er rundt (elliptisk) kan fortsatt motbevises, det er en teori, og alle vitenskapelige teorier er fullstendig åpne for nye resultater og oppdagelser, slik at de kan forandres.
DET er styrken i vitenskap, den observerer og tester ideer, og er fortsatt åpen for mer testing som kan forandre det nåværende godtatte resultatet.

---

Kristian Sagflaat Saasen

Jesus Loves the Little Zygotes

As read on the 2 Feb 2008 edition of the Non-Prophets radio show, from Dial-an-Atheist Ohio by Frank Zindler.

 

Jesus loves the little zygotes
all the zygotes of the world.
Jesus loves them until they're born
then abandons them forlorn.
Jesus loves the little zygotes 'til they're born.

Jesus loves the little children
all the children of the world.
Jesus gives them heart defects
measles, mumps, and ringwormed necks.
Jesus loves the little children of the world.

Jesus lets their parents beat them,
bruise their bodies black and blue.
Jesus gives them birth defects,
scurvy, ticks, and palette clefts.
Jesus loves the little children of the world.

Jesus gives the children cancer.
Earaches, lice, and scabies too.
Bowel obstructions, altered lips,
blighted brains and twisted hips.
Extra chromosomes to help them when they pray.

Hallelujah.

Jesus gives the children acne.
AIDS and leprosy galore.
Germs and worms of every kind.
Things to make the children blind.
But he cannot give them smallpox anymore.

Scientists and unbelievers
wiped the pox right off the earth.
Jesus still gives gifts to kids,
broken nose and burnt eyelids.
But he cannot give them smallpox anymore.

---

Kristian Sagflaat Saasen