Ønskekvistene og vitenskapen bak dem.

Kvistgjengeri er en aktivitet der man leter etter vann, mineraler, eller andre ting nede i bakken. Hjelpemidler som brukes når man leter etter ting på denne måten kan være mange, noen av de vanligste er en Y-formet kvist som bøyer seg nedover mot funnet, eller to tynne metallstenger som er bøyd i 90 grader og holdes vannrett ut fra kroppen. Disse krysser da over hverandre når personen går over vannet.

Da jeg var liten hørte jeg historier om folk som kunne finne vann ved hjelp av en ønskekvist. De holdt denne Y-formede kvisten i hendene foran seg mens de gikk rundt på gårdsplassene til folk og lette etter plasser der eierne kunne plassere brønnen sin.

Jeg spekulerte mye på hvordan dette kunne fungere. Hvordan de kunne kjenne at det var vann under bakken bare ved hjelp av en kvist. Forklaringene var mange, at vannet i kvisten søkte ned mot vannet under bakken, en slags vannmagnetisme. Eller at kvisten selv søkte ned mot vannet, siden treet drikker vann. En annen forklaring var at personen selv følte hvor vannet var, med dette brakte bare opp to spørsmål for meg. Hvordan kan han føle dette, hvilken fysisk, kjemisk eller biologisk kraft (jeg brukte ikke ordene fysisk, biologisk eller kjemisk i min tankegang den gangen, men meningen blir den samme) var i bruk når vannet ble oppdaget? Det andre var at hvis denne personen kunne føle vannet, hvilken bruk hadde han da for denne kvisten?

Jeg fant aldri noe svar på dette i mine yngre år, det er jo også vanskelig å spørre når man fikk den oppfattelsen av at dette var noe som bare fungerte, og dett var dett.

Skal vi finne ut hvordan dette fungerer må vi ta i bruk vitenskapen, og på den måten komme fram til svaret. Men, det er ikke så interessant å finne ut hvordan det fungerer før vi har funnet fram til om det i hele tatt er noen effekt og om disse menneskene faktisk finner vannet ved hjelp av mystiske evner og bruk av kvister eller andre håndholdte ikke-elektroniske hjelpemidler.

En god test for å sjekke dette kan utføres på følgende måte:

Ta 20 beholdere, fyll en med vann og resten med sand, eller la dem være tomme. Grav dem ned med 1-2 meters mellomrom, noen titalls cm nede i bakken. Forlat testområdet, og la personene som skal finne vannet og de som skal notere ned resultatene komme inn. Dette er nå en dobbelblindet test, der verken testpersonene eller dommerne vet hvilken beholder vannet ligger i. Når det blir gjort på denne måten sikrer det at utfallet er rettferdig og faktorer som kunne ha endret resultatet er eliminert. Nå kan kvistgjengerne gå rundt på området, der hver beholder er avmerket med et nummer, og peke ut den som inneholder vannet. En veldig enkel test som absolutt bør og skal fungere om kvistgjengeri er et reelt fenomen. Denne testen kan også gjøres om igjen, la oss si fire ganger. Noe som bringer sjansen for å få 4 rett ned til 1/160.000. En minimal sjanse, men ubetydelig siden vitenskapen bak ønskekvistene ikke baserer seg på gjetning, men evnene til kvistgjengerne.

Eller gjør den det?

Denne testen har faktisk blitt utført mange ganger, i flere forskjellige former. Kvistgjengeri har blitt dobbeltblindtestet i mange 10-talls år, og det er aldri blitt funnet noe annet resultat enn at de som mener de har denne evnen gjør det statistisk og gjennomsnittlig like bra som ren gjetning skulle tilsi.

Hvordan kan folk da finne (i dette eksempelet) vann nede i bakken, og hvorfor vrir ønskekvisten/ønskestengene på seg? Det er nå vi kommer til den faktiske vitenskapen bak fenomenet kvistgjengeri. Etter at vi har etablert at det ikke er noen effekt kan vi begynne å se på hva som kan forklare at så mange mener de har denne evnen.

Det er i all hovedsak to grunner som forklarer fenomenet kvistgjengeri til det fulle. Det ene er den ideomotoriske effekten, og den andre er geologisk kunnskap.

For å ta den siste først, geologisk kunnskap.
Enhver person med en viss kunnskap om geologi og grunnens oppbygging, hvor vann samler seg, hvor berg og stener ligger, kan med større sannsynlighet enn ren gjetning fastslå at et sted har vann nedi bakken. Nå inneholder 80-90% av grunnen vann, så akkurat dette er ikke så imponerende. Det å finne en plass uten vann ville faktisk være mer spesielt.

Her passer det også bra å nevne en hypotese som har blitt framsatt av tilhengerne for å prøve å forklare fenomenet kvistgjengeri, nemmelig jordstråling. Jordstråling er påstått å komme ifra vann eller gassårer nede i grunnen, men finnes nok bare i hodet til kvistgjengerne. Ingen måling med positive resultater av denne strålingen foreligger, bortsett ifra når ønskekvistene bøyer seg, og det er som jeg vil beskrive nå, langt ifra en brukbar måte å fastslå at noe finnes nede i bakken.

Den ideomotoriske effekten.
Et langt og vanskelig, men pent ord, og navnet på et psykologisk fenomen som forklarer hvorfor ønskekvistene vrir og rører på seg når kvistgjengeren går over en vannåre. Kort forklart er den ideomotoriske effekten små muskelsammenstrekninger f.eks i hendene eller i ansiktet, utløst av en ide personen har. Disse muskelbevegelsene er gjerne ubeviste og ofte ukontrollerte. Rødming i en pinlig situasjon, mimikken i ansiktet under en normal samtale. Et godt eksempel er under en fotballkamp på tv, der laget ditt scorer og du sparker ut med foten i samme øyeblikk som spilleren skyter på mål. Denne bevegelsen er ukontrollert og delvis ubevist.

Når det gjelder kvistgjengeri så har personen en ide om at han skal finne vann, og han vet at det er vann i grunnen. Han har gjerne også en ubevist formening om hvor det er størst sannsynlighet for hvor dette vannet er, med andre ord, en viss geologisk kunnskap eller erfaring. Den ideomotoriske effekten vil sette i gang musklene slik at de ubevist slipper ønskekvisten nedover, eller får stålpinnene til å krysse seg. Siden kvistgjengeren ofte ikke vet hvilket fenomen den ideomotoriske effekten er, og så klart ikke merker at musklene rører på seg i ørsmå bevegelser, vil han ta dette for å være bevis på at evnene er reelle.

Andre fenomener som kan forklares ved hjelp av den ideomotoriske effekten er spåing ved hjelp av pendler som svinger i den ene eller andre retningen, eller det å lete etter bortkomne gjenstander og folk ved hjelp av et kart og en svingende pendel. Det er ubeviste muskelbevegelser som setter pendelen i bevegelse, og den svinger i den en eller andre retningen ut ifra hvilke ideer og oppfatninger utøveren har om spørsmålene som skal besvares.

Det kan også poengteres at mange tilhengere av ønskekvisten er oppmerksom på den ideomotoriske effekten men de forklarer den bort med at dette er måten evnen fungerer på. Musklene styrer ønskekvisten i retning vannet. Dette forklarer ingenting, da det bringer oss tilbake til hvordan denne evnen kan fungere.

James Randi sin 1 million dollar-challenge gjelder også for kvistgjengere, og han har selv vært med på å teste hundrevis av mennesker som mener de har disse evnene. Ikke en har kunne vise til resultater bedre enn gjetning (50/50, eller 1/20 som i eksemplet over), men på grunn av dette har ikke noen av de som har misslyktes i testene mistet troen på evnene sine. De er overbevist om at ønskekvisten er reel og at det er andre faktorer og krefter som styrer den.

Det er nok grunnen til at myten om og troen på ønskekvisten er så sterk og seiglivet.

Vi kan konkludere til slutt med at kvistgjengeri så langt har vist seg å være ren gjetning, iblandet en dose geologisk kunnskap og psykologiske effekter som forklarer fenomenet på en måte som kan måles, observeres og testes, uten å ty til overnaturlige bortforklaringer.

Til slutt vil jeg poengtere at mange, jeg vil faktisk si de fleste av de som driver med dette på ingen måte er svindlere eller er ute etter å lure folk. De tror mest sannsynlig helt og holdent på at de har evnen, men har ingen viten om, eller villighet til å godta at dette fenomenet slik de beskriver det er ikkeeksisterende, og befinner seg kun oppe i hodet til den enkelte i form av psykologiske effekter og ubevist bruk av kunnskap om terrenget.

-           

- Kristian Sagflaat Saasen