Irrasjonelle rasjonaliseringer

Jeg havner ofte i diskusjoner med religiøse av forskjellige slag og det skal sies at jeg undres over hvorfor det er så, tilsynelatende, forskjellige årsaker til at folk tror på guder. Nå er det stort sett kristne jeg har debattert med, både i levende live og på forskjellige nettfora, så mye av det jeg skriver og de opplevelser jeg sitter med er selvsagt farget av dette - derfor vil denne posten, også beskrive de kristne jeg har møtt og debattert med. Noen sier rett og slett at det føles godt, noe jeg jo kan forstå - det må jo være godt å slippe å ha ansvar for noe, at en skjeggete mann i himmelen har ansvaret og tar straffen for det du gjør, bare du tror på ham og ber om tilgivelse.

Fra det, til de irrasjonelle rasjonaliseringene ...Vi har jo de, som argumenterer med at Gud eksisterer, siden universet er så komplisert at det krever en skaper. De sammenlikner gjerne dette med følgende tankerekke; når vi ser et maleri, så vet vi automatisk at det er noen som har malt det. "Skaperverket" er enda mer komplisert og må følgelig ha en skaper. Det de som bruker denne "logiske slutningen" som argument har glemt, er at denne skaperen må være fantastisk mye mer komplisert enn skaperverket, og derfor følgelig også må ha en skaper, som igjen må ha en skaper, som igjen må ha en skaper - i en uendelig årsaksrekke.

Argumentet de bortforklarer dette med er at Gud alltid har vært - vel, hvis Gud alltid har vært hvorfor kan ikke universet alltid ha vært? Hvorfor er det lettere å godta at noe vi ikke har fnugg av bevis for, bestandig har vært, enn å godta at noe vi faktisk vet eksisterer - "alltid har vært"? For vi vet at universet ikke alltid har vært her, i alle fall ikke i den formen det er nå. Nå er det også slik at denne tankefeilen/feilslutningen(fallacy på engelsk) har et navn, nemlig "special pleading". I korte trekk betyr det ganske enkelt at man lager spesielle regler for sin påstand, slik at den ikke behøver å forholde seg til reglene fremsatt i premisset. Det er ganske praktisk, ikke sant? Universet må ha en skaper på grunn av sin kompleksitet, samtidig som den enda mer komplekse skapningen som angivelig har skapt universet ikke behøver dette. Dette er selvsagt en svært uredelig teknikk å benytte seg av i en diskusjon, men man møter det så alt for ofte i diskusjoner med teister.

Det er spesielt én annen tankefeil kristne benytter seg av, nemlig kirsebærplukking(cherry picking). Det betyr ganske enkelt at man plukker ut det som passer seg, og overser det andre. På norsk bruker vi gjerne ordtaket: "å snu kappen etter vinden", men det beskriver vel egentlig noen som endrer mening etter hva som passer dem best. Dette kan man enkelt illustrere når kristne beskriver Gud med positive karakteristikker som kjærlig, god og allvitende. Et godt eksempel på dette er påstanden om fri vilje. Nå skal ikke jeg gå inn på om vi faktisk har fri vilje, men jeg skal se på Bibelens syn på dette med fri vilje og bruke Bibelens beskrivelser av Gud, til å motbevise den frie viljen, Gud påstås å ha gitt menneskene.

Hvis det er slik, at Gud er allvitende, og har skapt meg, slik Bibelen hevder, så oppstår det nemlig et paradoks. Dette skulle være åpenbart for et hvert rasjonelt menneske, men jeg møter stadig kristne som selv etter å ha blitt gjort oppmerksom på dette, fortsetter å blånekte for at det er et problem. Problemet med kombinasjonen fri vilje og Guds allmektighet og allvitenhet, er ganske enkelt det at om Gud har skapt meg, og vet alt jeg kommer til å gjøre, så er dette en naturlig konsekvens av måten Gud har skapt meg på. Hvis Gud hadde skapt meg litt annerledes, ville jeg gjort tilsvarende annerledes valg. Dette innebærer selvsagt at Gud, visste i det øyeblikk han skapte meg, at min skjebne var å ende opp som ateist, og ikke minst - brenne i helvete til evig tid, som straff. En straff, Gud selv har satt. Hvordan påvirker så dette Guds egenskaper? Han vet at jeg, på grunn av måten han skapte meg på, vil ende opp i helvete - hvorfor i alle dager skaper han meg slik? Jeg hadde aldri en sjanse, Gud skapte meg til evig fortapelse! Det synes jeg er rimelig dårlig gjort. Minner meg ikke mye om godhet i alle fall, snarere tvert om. Det samme gjelder forsåvidt straffen også. Evige flammer i helvete, uten muligheter til å slippe unna. Det minner mer om en sadist, enn en som er kjærligheten selv.

I den forbindelse, kommer gjerne en ny rasjonalisering fra de kristne. "Det er jo din egen feil, siden du ikke tror på Gud.", har jeg hørt snart tusen ganger. Nå er det en gang slik at, nei - det er ikke min egen feil. For husk, Gud har skapt meg, og visste i det han skapte meg akkurat slik, hva utfallet ville bli. Han visste at jeg aldri kom til å tro på ham. Det å tro, er nemlig ikke et valg - i alle fall ikke om man skal være ærlig, å vi kjenner jo alle "de ti bud" - jeg mener fast bestemt at ett av dem lyder: "Du skal ikke lyve(Du skal ikke tale usant om din neste."), selv om det kan hende at Gud tenkte kun på det å baksnakke andre - så er det mer sannsynlig at han snakket om løgn generelt. Hvordan kan jeg velge å tro på Gud? Jeg må aller først ha en god grunn til å tro på ham. Bibelen gir meg ingen slik god grunn, for alt jeg vet, så kan Bibelen være datidens svar på "Harry Potter" - og om jeg tror på det som står der, så gir det meg heller ingen grunn til å tilbe ham, da jeg synes fyren fremstår som intet annet enn en sadist og utspekulert narsissist(Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal sette meg foran dine barn og foreldre, med mer.). Hvor var jeg? Jo! Jeg kan altså ikke velge å tro, før jeg får en grunn til det.

Innenfor vitenskap, så kaller vi dette bevis - igjen oppstår det et paradoks, da Bibelen sier man ikke skal "teste Herren", altså prøve å bevise Ham. Det vil altså si, at jeg ikke vil få noen bevis. Jeg vil altså for evig, sitte her å bare vente på å bli brent til evig tid. Det jeg da synes er verst med dette, er at han har valgt å redde flere jeg kjenner, ved å gi dem bevis for sin eksistens. De er underlagt de samme problemene som meg selvsagt, de kan ikke velge å tro. Følgelig har han enten skapt dem, på en slik måte at de skal bli reddet - samtidig som at han valgte å skape meg slik at jeg skal brenne for alltid i helvete. Ganske utspekulert, men det er kanskje lørdagsunderholdningen til Gud? Og ikke minst, hvordan foretok Gud denne utvelgelsen før jeg ble født? Ikke minst, hvorfor!? Jeg synes det er ganske feigt gjort. Jeg får vel trøste meg med, at Gud sannsynligvis ikke eksisterer og at helvete heller ikke eksisterer.

Jeg frykter ikke døden. Hvorfor skulle jeg egentlig det? Jeg går jo ganske enkelt tilbake til den tilstanden jeg var i, før jeg ble født. Det at jeg ikke frykter døden, betyr ikke at jeg ønsker å dø, eller gleder meg til å dø. Det betyr heller ikke at jeg ikke nyter hvert sekund jeg er i live, snarere tvert om - det gjør at jeg nyter hvert sekund, nettopp fordi livet er så verdifullt for meg. Det er sannsynligvis den eneste sjansen jeg har, til å gjøre noe her på Jorda, etter jeg trekker mitt siste åndedrag - er det slutt. Jeg kommer ikke til å merke det, men jeg skal jammen gjøre det beste ut av den tiden jeg har.

- Even Juberg -